Mentale notateR

Hadde vært enda mer perfekt om man ikke måtte jobbe 9 timer før man begynte å måke de mange hundre meterne med tun. Og man ser det har kommet 3cm til før man er halveis.

Om man ikke konstant ble forfulgt av en hund som prøvde å finne det rette tidspunkt til å kaste seg rundt leggen din for nedlegge deg og bli kvitt litt seksuell frustrasjon og tenåringshormoner.

Til sist er det uansett nydelig med skyfrihimmel, nesten fullmåne, 15cm med ny puddersnø og 6 blå grader.

Det er kong vinter i all sin prakt.

Alikevel håper jeg at jeg kanskje treffer på måketraktoren idag, så kanskje den kunne kjørt innom tunet vårt også. Det hadde vært noe det.

Og endelig kom årets første snøfnugg, vimsende ned fra himmelen.
Det ser endelig ut til å bli minusgrader i litt mer enn to dager, så kanskje det blir litt lysere ute. Vi hadde jo noen dager her i november, før alt regnet vekk i plussgrader og sommervær.

Med Michael Bublé på øret, om at det begynner å se ut som jul, ja, så føler jeg at det begynner å stemme.

Har fått flere julegaver på plass, og den tasmanske djevelen vår begynner å vise tegn på at det muligens finnes en hund inni der. Slikt som andre mennesker også vil gjenkjenne som en hund.
Men bare innimellom:

Så nå får vi vel begynne å trende ordentlig lydighet også.  Stabeis mot stabeis.  Kan jo alltids drømme.

Men det er kun 19 dager igjen. Til en ordentlig etterlengtet ferie.
Så får vi heller se hvordan det blir med nyttår.

Tasmaneren vår sier hei. Og elgen hilser også.

Så det har vært en helt standard uke.
Fra standard mandag til standard fredag.

Lillepusen har vært hos veterinæren og blitt vaksinert. Ganske standard etter 12 uker.
(hun hadde mistet chippen sin, noe som ikke er standard, men de satte inn en ny og det er ganske så standard.)

Det har vært jobb, med telefoner som kan gi meg helt vondt i magen. Sånn egentlig helt uten grunn.

Misnstepusen som skal flytte til vestfold har fått øyne. Ganske standard etter 10-12 dager. Men fortsatt søtt.

Det har vært morgener med og uten regn, men alltid våte av morgendugg.

Det har vært middager. Både nye, gamle og de vi aldri rakk å ha i sommer.

Det har vært turer med hunden. Lange korte, fine, kranglete. Som sagt standard.

Så det er egentlig ingenting som blir mindre standard av å farge håret.
Annet enn hårfargen :p

Ut av det man har.

Så det er egentlig litt deilig med høsten.
Mørket, regnet, vinden.

Når humøret og kroppen er med, ja så er det jo egentlig veldig stemningsfullt.
Det å sitte inne på sofakanten, med en kopp te og litt levende lys, mens du ser på kaoset som skjer rundt deg.

Igår ventet jeg på mørket, og det ordentlig regnet, før jeg tok på meg en ullgenser, det riktige oljetøyet, støvler og godt med reflekser. Så tok jeg med valpen ut for å gå tur.
Det var deilig isolert inni den hetten, det eneste man hørte var svusjet av bevegelsene, og greinen på trærene som beljet: un garde, før de slo løs på hverandre så småkvist og blader fløy overalt, og vinden som heiet og hoiet og var så fornøyd.

Og da alle var fornøyd, gikk vi hjem, satt på vann til te, tente litt lys og så på dårlige tv-serier, imens vinden prøvde å dra taket av uthuset.
Det ble en god kveld.

Jeg leverte bort minstepusen igår.
For overnattings og veterinærbesøk.

Imorges fikk jeg henne igjen, med den fine beskjed at hun hadde øremidd.
Eller rettere sagt EN øremidd.
Så hun kom tilbake vaksinert, chippet og behandlet for øremidd.
Greit nok. Alt som er ordnet er jo bra.

Problemet er at søstrene hennes, som også var hos veterinæren igår, ikke har øremidd. Kan du gjette hva det betyr?
Det betyr at opphavet til øremidden finnes hjemme hos oss.
Mest sannsynligvis inni i mitt hus :/

Så da vi kom hjem idag, ble det som skulle være 2min inne for å dumpe katt før jeg gikk på jobb, til 30 min med støvsuging, rydding og kløing på hodet.
Og mens vi sitter her og prater, står vaskemaskinen og koker pledd og hånklær, og frysen fryser sofaputer. Yey.

Og etter jobb må jeg ta tre firbeinte som hater hverandre med til veterinæren for behandling av øremidd.
Jeg er ganske sikker på at hunden har det. Jeg gravde i øret hans med en bomullsdott og det kom ut svartprikkete.
Katten har jeg ikke sett enda. Så jeg håper han kommer hjem mellom fire og halv seks. Gjestepusen håper jeg ikke har det. Hun har ikke vært i fysisk kontakt med dyrene våre, men vi har kanskje overført det mellom dem, så hun slipper nok ikke unna. YEY.
Mellom alt det skal jeg koke flere pledd, håndklær og ikke minst sengetøy.

Og sånn går no dagan. *sliten*
Takk og pris for at det ikke går på mennesker. Og ikke heter flått.

Så det er noe helt eget å se et bånd vokse fram mellom to personligheter. Veldig forskjellige personligheter.

Jeg tvilte aldri på at lillepusen kunne gå ilag med en hund. Men jeg tvilte ganske mye på at min hund skulle kunne gå ilag med en pus.
Ihvertfall ikke på det nivået som de to dyrene holder på nå.

Første punkt er jo at lillepusen fortsatt lever. o_O
SURPRISE!

Andre punkt: Lille pus har aldri vært inni munnen til hunden. WOHO! (I motsetning til de fleste andre kattedyr som har vært i nærheten av hunden, både store og små)

Tredje punkt: 95% av tiden er hunden rolig og forsiktig med pusen. 5% av tiden glømmer han seg og løper rundt som en gal mann.
(dette istedenfor den vanlige fordelingen med 95% gal mann )

Ellers er det mange små tegn på suksess.
Som at lillepusen er i stuen med vofsen hele tiden, fyker rundt på gulv og sofa som en tornado, uten å ta hensyn til noen, verken to eller firbeinte.

Det er ganske tøft når hunden våkner på gulvet for å finne at sengen hans er okkupert av en liten svart pelsdott, og alt han gjør er å stå over den og poke lillepusen forsiktig med snuten til pusen blir lei og går vekk..

Når han tar en runde rundt sofabordet og plutselig løper ut igjen fordi noe plutselig angriper den ene poten hans fra under sofaen.

Eller når lillepus ligger på ryggen midt på gulvet og terger hunden, poter ham forsiktig på snuten i håp på en reaksjon. Men hunden har skjønt at reaksjoner må være rolige, så han går og legger seg isteden o_O

Det er morsomt å se når lillepusen står på to bein og strekker seg det hun kan for å henge over kanten og drikke av hundens opphøyde vannskål, fremfor å bruke sin egne, helt like, men litt mindre vannskål, som står en meter unna med mye reinere vann. I samme stund står hunden og tigger og ber om å få drikke av den lille skålen.

Eller når lillepus sitter og jakter på hundehale fra toppen av stolryggen, men blir så ivrig at hun sklir baklengs ned på andre siden av stolen.

Men det mest spesielle er hvordan lillepus kan ligge på sofa eller et fang og hunden kommer bort og legger hodet sitt nedpå.
Da tar lillepusen og legger en pote på hver side av hodet hans med bittelitt klør, (snute, øyne, det meste får gjennomgå) også vasker hun ham. Og så blir hun distrahert av de dinglende ørene og begynner å leke og bite.
Det artige er at det ser ut som hunden nyter det.
Helt til lillepusen biter litt for hardt og hunden spretter unna og begynner å jage halen sin.

Ikke rart at hunden er sliten om dagen. Han må jo passe på hele tiden. Det er aldri fred å få.
For når den lille tornadoen endeig kubber på sofaen med et solid dunk, ja da har hunden kubbet for lengst på det stedet han så lillepusen sist.

Det er forresten ikke noe bedre når de ligger. For da ser du hvem som er lillepus sitt ideal.
For da ligger hun langflat på sofan som en overkjørt padde. Akkurat som hunden.
Det er vranglære på sitt beste.

*riste oppgitt på hodet*

Vi har jo nå en firbeint gjest i en ukes tid. En søt liten dame som forguder mennesker og godis. Og hater alle på fire bein som mjauer.
Alle lever og alle har det bra. Men det skal sies at nesten alle dyrene har prøvd å drepe hverandre iløpet av den første kvelden.

Vi fant ut at vi skulle åpne døren til hotellrommet slik at pusen kunne komme ut og snuse, snike litt på hunden. Men ikke før jeg har kommet meg inn i rommet for å kose med henne, viser minstepusen seg i døren. Og før jeg vet ordet av det sitter jeg igjen med hull etter 16 klør i låret og to hender i luften der det nettopp var en pus.

For lillepusen hadde sneket etter meg opp trappen og vist seg i døren.
Jeg hørte bare hyling, skriking og rabalder ned trappen. Og tenkte at Nå. Nå dør noen.
Men dette mente hunden var litt for gale. Det er tross alt bare han som har lov å jage lillepusen. Så da bestemte han seg for å ta den store pusen.

Du kan vel si at festen var igang.

Så før jeg rakk å blunke to ganger kom det en forferdelig bustet pusedame inn igjen på hotellrommet, med ekornhale, og lett irriterte toner fra halsen.
Det var nok ikke helt planlagt å glemme at det var en hund der nei.

Hun fikk litt mer kos og noen godisbiter før jeg gikk ned og gravde lillepus ut fra under sofaen, og sa ifra til kjæreste at det nok ble hans jobb å sørge for at ingen ble drept.
Men vi lot døren være åpen da :p Må jo prøve.
Alle pusene lærte litt ihvertfall.
Lille pus holdt seg på sofaen, og storepusen holdt seg oppe.

Seinere på kvelden ble våre puser stengt på kjøkkenet for å spise sammen. (Vi prøver jo fortsatt å sosialisere disse.) Hunden står da på stuen og piper utålmodig, fordi han vil ha kattematen, og begge pusene. Og om ikke det var nok så snek det en gjestepus ute i gangen også, så han gikk jo helt Darth Vader på dørsprekken.

Problemet kom ikke før kjæreste skulle fra gangen til kjøkkenet.
Katten stakk med en gang hodet i sprekken for å snuse, men da ble gjestepusen helt ninja, hun var ikke forberedt på at lillepusen plutselig var forvandlet til en svær drog av en katte hun måtte se opp til.
Stakkars gjestepusen ble helt stiv og forberedte seg på å gå Kill Bill-gæærn på katten. For å unngå blod og tårer tok kjæreste gjestepusen i nakkeskinn og ryggskinn og fraktet henne opp på hotellrommet og lukket døren bak seg. Det ble litt hyling og skriking, som satte hunden i full krigsinnstilling igjen. Men det var helt klart den beste løsningen.

Vi vet ikke hva resultatet hadde blitt ellers. Katten sloss vanligvis ikke ute. Han løper helst unna, da han er kastrert. Men dette var tross alt inne i _hans_ hus. Og han er stor.
Men vi har prøvd, hun fikk en sjanse, hun kunne nok kommet overens med hunden også, men hunden er ikke så giret på det etter disse jaktseansene.

Så nå bor gjestepusen på gjesterommet, og vi plager henne med kos og godisbiter, løfter henne i fanget og leker. Alt det hun ikke liker.
Hun kommer til å bli såååå lei av oss etterhvert. Og kommer til å bli så glad når hennes tobeinte kommer og tar henne med hjem igjen.
Du kan se det på henne.
Blikket sier: Hva er det for et galehus dere har stengt meg inne i?

Da sier vi: Det er et galehus hvor vi kommer til å kose deg til døde. På en måte. Billedlig talt?
Noe sånt.

“Hun hilser og sier god ferie, håper dere blir mer uthvilt enn jeg blir”