Mentale notateR

Vi har fått 24 nye bein på tunet o_O

Eller..

Teknisk sett ikke på tunet, for det har de bare kjørt over.
Men inne i hønsehuset så.
Nå begynner de til og med å slå seg til ro.

Men det kan virke som at det er en del mannfolk, så da blir det jo fort kyllingvinger til middag.
Men vi får se.

De er ihvertfall ca så søte som man kan regne med at noe med nebb og klør er :p

Så hva skal du gjøre i helgen?

Jeg leverte bort minstepusen igår.
For overnattings og veterinærbesøk.

Imorges fikk jeg henne igjen, med den fine beskjed at hun hadde øremidd.
Eller rettere sagt EN øremidd.
Så hun kom tilbake vaksinert, chippet og behandlet for øremidd.
Greit nok. Alt som er ordnet er jo bra.

Problemet er at søstrene hennes, som også var hos veterinæren igår, ikke har øremidd. Kan du gjette hva det betyr?
Det betyr at opphavet til øremidden finnes hjemme hos oss.
Mest sannsynligvis inni i mitt hus :/

Så da vi kom hjem idag, ble det som skulle være 2min inne for å dumpe katt før jeg gikk på jobb, til 30 min med støvsuging, rydding og kløing på hodet.
Og mens vi sitter her og prater, står vaskemaskinen og koker pledd og hånklær, og frysen fryser sofaputer. Yey.

Og etter jobb må jeg ta tre firbeinte som hater hverandre med til veterinæren for behandling av øremidd.
Jeg er ganske sikker på at hunden har det. Jeg gravde i øret hans med en bomullsdott og det kom ut svartprikkete.
Katten har jeg ikke sett enda. Så jeg håper han kommer hjem mellom fire og halv seks. Gjestepusen håper jeg ikke har det. Hun har ikke vært i fysisk kontakt med dyrene våre, men vi har kanskje overført det mellom dem, så hun slipper nok ikke unna. YEY.
Mellom alt det skal jeg koke flere pledd, håndklær og ikke minst sengetøy.

Og sånn går no dagan. *sliten*
Takk og pris for at det ikke går på mennesker. Og ikke heter flått.

Så det er noe helt eget å se et bånd vokse fram mellom to personligheter. Veldig forskjellige personligheter.

Jeg tvilte aldri på at lillepusen kunne gå ilag med en hund. Men jeg tvilte ganske mye på at min hund skulle kunne gå ilag med en pus.
Ihvertfall ikke på det nivået som de to dyrene holder på nå.

Første punkt er jo at lillepusen fortsatt lever. o_O
SURPRISE!

Andre punkt: Lille pus har aldri vært inni munnen til hunden. WOHO! (I motsetning til de fleste andre kattedyr som har vært i nærheten av hunden, både store og små)

Tredje punkt: 95% av tiden er hunden rolig og forsiktig med pusen. 5% av tiden glømmer han seg og løper rundt som en gal mann.
(dette istedenfor den vanlige fordelingen med 95% gal mann )

Ellers er det mange små tegn på suksess.
Som at lillepusen er i stuen med vofsen hele tiden, fyker rundt på gulv og sofa som en tornado, uten å ta hensyn til noen, verken to eller firbeinte.

Det er ganske tøft når hunden våkner på gulvet for å finne at sengen hans er okkupert av en liten svart pelsdott, og alt han gjør er å stå over den og poke lillepusen forsiktig med snuten til pusen blir lei og går vekk..

Når han tar en runde rundt sofabordet og plutselig løper ut igjen fordi noe plutselig angriper den ene poten hans fra under sofaen.

Eller når lillepus ligger på ryggen midt på gulvet og terger hunden, poter ham forsiktig på snuten i håp på en reaksjon. Men hunden har skjønt at reaksjoner må være rolige, så han går og legger seg isteden o_O

Det er morsomt å se når lillepusen står på to bein og strekker seg det hun kan for å henge over kanten og drikke av hundens opphøyde vannskål, fremfor å bruke sin egne, helt like, men litt mindre vannskål, som står en meter unna med mye reinere vann. I samme stund står hunden og tigger og ber om å få drikke av den lille skålen.

Eller når lillepus sitter og jakter på hundehale fra toppen av stolryggen, men blir så ivrig at hun sklir baklengs ned på andre siden av stolen.

Men det mest spesielle er hvordan lillepus kan ligge på sofa eller et fang og hunden kommer bort og legger hodet sitt nedpå.
Da tar lillepusen og legger en pote på hver side av hodet hans med bittelitt klør, (snute, øyne, det meste får gjennomgå) også vasker hun ham. Og så blir hun distrahert av de dinglende ørene og begynner å leke og bite.
Det artige er at det ser ut som hunden nyter det.
Helt til lillepusen biter litt for hardt og hunden spretter unna og begynner å jage halen sin.

Ikke rart at hunden er sliten om dagen. Han må jo passe på hele tiden. Det er aldri fred å få.
For når den lille tornadoen endeig kubber på sofaen med et solid dunk, ja da har hunden kubbet for lengst på det stedet han så lillepusen sist.

Det er forresten ikke noe bedre når de ligger. For da ser du hvem som er lillepus sitt ideal.
For da ligger hun langflat på sofan som en overkjørt padde. Akkurat som hunden.
Det er vranglære på sitt beste.

*riste oppgitt på hodet*

Vi har jo nå en firbeint gjest i en ukes tid. En søt liten dame som forguder mennesker og godis. Og hater alle på fire bein som mjauer.
Alle lever og alle har det bra. Men det skal sies at nesten alle dyrene har prøvd å drepe hverandre iløpet av den første kvelden.

Vi fant ut at vi skulle åpne døren til hotellrommet slik at pusen kunne komme ut og snuse, snike litt på hunden. Men ikke før jeg har kommet meg inn i rommet for å kose med henne, viser minstepusen seg i døren. Og før jeg vet ordet av det sitter jeg igjen med hull etter 16 klør i låret og to hender i luften der det nettopp var en pus.

For lillepusen hadde sneket etter meg opp trappen og vist seg i døren.
Jeg hørte bare hyling, skriking og rabalder ned trappen. Og tenkte at Nå. Nå dør noen.
Men dette mente hunden var litt for gale. Det er tross alt bare han som har lov å jage lillepusen. Så da bestemte han seg for å ta den store pusen.

Du kan vel si at festen var igang.

Så før jeg rakk å blunke to ganger kom det en forferdelig bustet pusedame inn igjen på hotellrommet, med ekornhale, og lett irriterte toner fra halsen.
Det var nok ikke helt planlagt å glemme at det var en hund der nei.

Hun fikk litt mer kos og noen godisbiter før jeg gikk ned og gravde lillepus ut fra under sofaen, og sa ifra til kjæreste at det nok ble hans jobb å sørge for at ingen ble drept.
Men vi lot døren være åpen da :p Må jo prøve.
Alle pusene lærte litt ihvertfall.
Lille pus holdt seg på sofaen, og storepusen holdt seg oppe.

Seinere på kvelden ble våre puser stengt på kjøkkenet for å spise sammen. (Vi prøver jo fortsatt å sosialisere disse.) Hunden står da på stuen og piper utålmodig, fordi han vil ha kattematen, og begge pusene. Og om ikke det var nok så snek det en gjestepus ute i gangen også, så han gikk jo helt Darth Vader på dørsprekken.

Problemet kom ikke før kjæreste skulle fra gangen til kjøkkenet.
Katten stakk med en gang hodet i sprekken for å snuse, men da ble gjestepusen helt ninja, hun var ikke forberedt på at lillepusen plutselig var forvandlet til en svær drog av en katte hun måtte se opp til.
Stakkars gjestepusen ble helt stiv og forberedte seg på å gå Kill Bill-gæærn på katten. For å unngå blod og tårer tok kjæreste gjestepusen i nakkeskinn og ryggskinn og fraktet henne opp på hotellrommet og lukket døren bak seg. Det ble litt hyling og skriking, som satte hunden i full krigsinnstilling igjen. Men det var helt klart den beste løsningen.

Vi vet ikke hva resultatet hadde blitt ellers. Katten sloss vanligvis ikke ute. Han løper helst unna, da han er kastrert. Men dette var tross alt inne i _hans_ hus. Og han er stor.
Men vi har prøvd, hun fikk en sjanse, hun kunne nok kommet overens med hunden også, men hunden er ikke så giret på det etter disse jaktseansene.

Så nå bor gjestepusen på gjesterommet, og vi plager henne med kos og godisbiter, løfter henne i fanget og leker. Alt det hun ikke liker.
Hun kommer til å bli såååå lei av oss etterhvert. Og kommer til å bli så glad når hennes tobeinte kommer og tar henne med hjem igjen.
Du kan se det på henne.
Blikket sier: Hva er det for et galehus dere har stengt meg inne i?

Da sier vi: Det er et galehus hvor vi kommer til å kose deg til døde. På en måte. Billedlig talt?
Noe sånt.

“Hun hilser og sier god ferie, håper dere blir mer uthvilt enn jeg blir”

Vi var innvitert på middag.
Vi fant et gammelt motto som heter: ikke uten hunden, og gjorde oss klare til å dra.

I siste øyeblikk kom Katten og ville inn.
Som de smarte menneskene vi er fant vi ut at vi skulle benytte oss av sjansen. Alle rømningsruter (vinduer) ble stengt. Og døren til Totoro ( ) ble åpnet. Begge fikk mat, og så reiste vi.
Vi følte oss smarte, tenk nå ble jo katten nødt til å tilbringe litt tid med minstepusen.

På vei hjem, når vi svinger inn i gaten lurer vi litt på hvordan det har gått, og på vei inn på tunet ser vi opp på vinduet for å sjekke om det fortsatt lever.
Det eneste åpne vinduet, sikret med en ramme trekt med myggnetting laget av ståltråd. The expensive kind.

Jeg tenkte kanskje Katten kunne klare å kutte myggnettingen. (latterlig ikke sant?) Men neida. Han hadde ikke klart det.
Isteden hadde Katten tatt ut hele rammen lagt den på gulvet for så å hoppe ut vinduet i andre etasje.

*puste puste puste* *faen faen faen* *puste puste puste*

Kjæreste skyndtet seg inn for å se etter Totoro. Imens jeg og hunden skulle vente litt ute, for ikke å skremme noen ut et vindu.

Katten satt fornøyd på trappen og ville inn.

Mikko og jeg trippet ved porten og tittet opp på vinduet og han som leitet.
Ingenting.

Mikko begynner å snuse på søppelspannene. En av hans faste markeringsplasser. Men ikke hans vanlige snusing.
Plutselig spytter søppelspannet på oss.
Bokstavelig talt.
Kan vel si at jeg fikk puls på 210 pluss litt til.
Jeg hamrer på ruten, får kjæreste ut mens jeg vokter på søppelspannene, livredd for at pusen skal løpe avgårde. Kjæreste tar pusen ut fra bak søppelspannet. Lam av skrekk.

Men etter noen minutter på rommet sitt var hun igjen i full firsprang, alle bein og haler virket og hun var leken som aldri før.

Den bitte lille svarte pelsdotten uten halsbånd, uten chip og uten vaksine hadde vi nok aldri funnet igjen om hun hadde løpt.

Flaks sa severin suveren. GRISEFLAKS.

Jeg husket aldri å fortelle, men jeg skal forteller det nå, fordi jeg husker det.

Jeg har jo nevnt tidligere hvordan kattene ikke får være inne om natten.
Dette er fordi våre to små uskyldige katteengler blir forvandlet til to små blodtørstige ulver som sitter på trappen hele natten og sier Miaaaooooooooooo og noen ganger miaaaoooo?? De slåss innimellom og de blir stille innimellom, men generelt prøver de å fortelle naboene om hvordan vi torturerer dem hele natten lang.

Men der finnes jo alltid unntak fra regelen, som ved sykdom, ekstrem kulde, eller lengre fravær..

Malgosia hadde jo et slikt for noen uker siden.
Og godtroende som jeg er, bestemte jeg at hun skulle få være inne. En natt.

Lang historie kort, pusene våre har tydeligvis innebygget vekkerklokke. Og den går på klokken 4. Da kommer ulven, og ulven er masete. Ulven tråkker målløst rundt og rundt puten for å fortelle at den ønsker noe av deg. Det den ønske aller mest er at du skal sprette opp lys våken og løpe ned trappen mens du koser på den for å så bli med den ut i natten for å se på den rulle seg i gammelt hundetiss. (Er det noen som har prøvd å påstå at katter er renslige?)

Men jeg har da et stahetsgen jeg også, så jeg knep øynene hardt igjen, stakk en finger i hvert øre og sov videre. Det fungerte en gang. Og to ganger. Og tre ganger. Etter en halv time, og fire omganger av dette, spratt spratt opp, lempet pusen på gangen og lukket døren.
Ulven fortsatte å vandre målløst rundt ute på gangen, prøvde fortvilet å fortelle at den ønsket noe av oss. Også spiste den litt. Og så ulte den. og klorte. Og ulte litt til. Og plutselig spratt døren opp og alt begynte igjen.
Så jeg knep øynene hardt igjen, stakk en finger i hvert øre og sov videre, nok en gang. Og en gang til.

Ulven gav ikke opp. Tilslutt var begeret fullt. Jeg spretter opp av sengen med et grynt. Med grus i øynene, sandpapir på tunga og motorikk som en feilprogrammert robot, jaget naken rundt i natten på jakt etter ulven for å kaste den ut på en passe grinete måte. Et syn for guder. Helt sikkert.
Men plutselig ble ulv til redd pus og la seg midt under dobbeltsengen og skalv. GRRRRRR.
Etter en del lokking inntar jeg horisontalen nok en gang og sover litt til.

Femten minuttter senere er ulven atter tilstede. Men jeg lærer da fort om ingenting annet, så ulven ble sveipet opp i armen før noe annet, så spratt vi ut av sengen, meg og pusen altså, ned trappen, dumpet ulven ut, før jeg gjemte meg under dynen og stjal en time med søvn for å overleve en hel dag i våken tildtand.

Og vi sier:
Aldri igjen..